Morrasangen: Pete and the Pirates - Knots

Den er noen måneder gammel nå, Knots, fra plata Little Death av Pete and the Pirates. Bandet har fått mye skryt for sitt anti-snobberi. Se bare på klærne, dette er ikke særlig moteriktig. Men musikken er kul. Og det er jo tross alt det viktigste.

Fantastisk fra Conor

Conor Oberst - Conor Oberst - 9/10

Har Conor Oberst laget årets beste album? Kanskje. Det triveligste? Uten tvil!

Som tidligere nevnt lot Conor være å ha med Bright Eyes-produset Mike Mogis på dette albumet. Dessuten ble albumet innspilt i Mexico, og ikke engang gitt ut på et av Conors to plateselskap, Saddle Creek Records og Team Love. Man kunne frykte et sært eksperiment fra Conors side. Vel, den frykten var ubegrunnet. Conor beveger seg ikke langt unna det musikalske landskapet Bright Eyes opererer i.

Men at Mogis sans for pefeksjon er utelatt fra albumet merkes. Både tekster og melodier kunne sikkert være forbedret et par hakk her og der. Vi nekter å tro at Bright Eyes, slik bandet fremsto på sist plate - Cassadaga, ville latt en sang som NYC-Gone,Gone være med. Sangen, som varer i ett minutt og tolv sekuder, består stort sett av trampesynging på strofer som

"Gone, gone, from New York City,
Where are you gonna go with a heart that empty?
Down, down to Mexico City.
Found myself a lady. She know how to treat me."

Men dette er nettopp denne løssluppenheten som er albumets største styrke. Conor stråler av spilleglede og entusiasme, og det er umulig å ikke la seg rive med på sanger som fantastiske Cape Canaveral og Milk Thistle (albumets to beste sanger, begge akkustiske).

Periodevis høres Conor ut som både Neil Young og The Band, og det er ingen tvil om at dette er folk-rock av ypperste merke. Vi vedder på at Conor øker sin fanskare ytterligere etter denne fantastiske skiven. Med tekstlinjer som dette er det umulig å ikke la seg sjarmere:

Hey, hey, hey mother interstate
Can you deliver me from evil
Make me honest make me wedding cake
Atone, I will atone

Wait, wait, wait mighty outer-space
All that flying saucer terror
Made me lazy drinking lemonade
A waste, it just went to waste.

Hele albumet kan streames fra Conors nettside.

Den beste musikkvideoen noensinne

Dét er hva NME skal kåre nå. Eller, mer presist, brukere av NME.COM skal kåre den. Og hvem er blant de nominerte? Blant annet MGMT med Kids, Beck med Loser og Babyshambles med Fuck Forever. Joda, fine videoer alle sammen. Men her har du seks relativt nye og to relativt gamle videoer som vi liker hakket bedre.

Bright Eyes - Easy/Lucky/Free - 9/10

Begrunnelse: Bright Eyes har mange originale videoer, alt fra søte First Day of My Life til karoke-lookaliken Lover I don't Have To Love. De har riktignok blitt litt vel sløve og kommerse i videolagingen de siste år, men likevel, de har sannelig vist hvor skapet skal stå. Som for eksempel denne, fra Digital Ash In A Digital Urn. Skriver Conor Oberst baklengs, eller er det et filmtriks?



Modest Mouse - We've Got Everything

Begrunnelse: Som alltid en leken og fin liten snutt fra Modest Mouse. Alltid moro å se på.



Kings of Leon - Four Kicks

Begrunnelse: Dette må da være verdens mest voldelige video? Fra Followill-slektas andre album leverer de en kjapp, voldelig sekvens, som kan få selv den mest innbitte voldsmotstander til å ty til brannslukningsapparatet.



Nirvana - Smells Like Teen Spirit

Begrunnelse: Det var umulig å komme utenom.



Bob Dylan - Subterranean Homesick Blues

Begrunnelse: Legendarisk video som har inspirert hopevis med musikere i etterkant. Fantastisk!



R.E.M. - Loosing My Religion

Begrunnelse: En fantastisk sang av et finfint band. Husk å få de med deg i Bergen til høsten!



The Killers - All The Things I've Done

Begrunnelse: Las Vegas-bandet lagde både en britisk og en amerikansk versjon av videoen til denne sangen, som for øvrig er bandets klart beste. Det er den britiske versjonen som er best, selvfølgelig.



Klaxons - Golden Skans

Begrunnelse: Herlig frekk video til bandets fabelaktige debutalbum. Vi gleder oss til neste album kommer, når det enn måtte være.



Albert Hammond Jr. - In Transit

Begrunnelse: Alle som har sett filmen In Tranist (en tjueminutters snutt fra en turné med The Strokes) vet hvor fantastisk følelsen er når sangen spiller på slutten av filmen. Og akkurat denne herlige følelsen av frihet og ungdommelig galskap har Albert klart å videreformidle i denne videon. Nais.

Morrasangen: The Last Shadow Puppets - Standing Next To Me

En av de beste sangene på fantastiske Age Of The Understatement. Miles Kane og Alex Turner stemmer kler hverandre perfekt, og det gjør sannelig utseendet deres også. Se bare denne Beatles-inspirerte videoen. Dette er faen meg stilig. Vårt tips: La Last Shadow Puppets lage den neste Bond-låten!

Slik blir du rik

På jakt etter rikdom? La deg inspirere av dette svært interessante Channel 7-innslaget. Tracy har gått fra trygd til rikdom på bare fire år. Imponerende. Nå slipper hun i ekte amerikansk ånd en egen slik-blir-du-rik-guide. Shocking.



... sjekk også ut han her karen. Robert Kiyosaki har vi tidligere skrevet om. Han har gitt ut den glimrende boken Rich Dad, Poor Dad).

Stellastarr*, hvor ble du av?

New York-bandet Stellastarr* er et band som får indieentusiaster til å smile fra øre til øre. Bandet har blitt sammenlignet med legender som Joy Division, The Cure, The Pixies og Interpol. Selv om enkelte kritisker røster, som NME, slaktet deres forrige plate, Harmonies for the Haunted, fikk den stort sett fine kritikker (for eksempe denne av Rolling Stone). Og vi elsket bandet.

Det var i 2006. Etter det har vi ikke sett de. Hvor ble de av?

I januar i fjor slapp de sangen Warchild på deres MySpace-side. Etter det har det stort sett vært tyst rundt bandet. Wikipedia hevder at Stellastarr* arbeider med sitt tredje album i Brooklyn for tiden. Men det har de også hevdet i et par år ...

På Stellastarr* sin hjemmeside skrev bandet 8. august ifjor at de skulle spille inn skiva en av de nærmeste månedene. Etter det har det vært relativt dødt. En og annen spillejobb, blant annet på Noise Festival i San Fransisco.

Skal vi tro bloggen på MySpacen til Stellastarr*, kan det virke som om bandet har vært i studio i mai. Men der står det heller intet om når plata kommer.

Noen som har sett bandet? Noen som vet når plate nummer tre måtte komme?

... ingen?

Vel, frem til de kryper ut av sitt sorte hull, kan vi i det minste glede oss med gamle schlägere, som Sweet Trouble Soul. Eller My CoCo.

Det går an å vente når ventemusikken er såpass bra som det her.

Tre grunner til å glede seg til den nye Batman-filmen

For enkelte er Batman religion. For oss er det stort sett bare moro. Og gjett om vi gleder oss til The Dark Knight. Her er våre tre fremste grunner til å se filmen i sommer:


1. Christoper Nolan er regissør

Vet du ikke hvem Nolan er, så har du neppe særlig peiling på film. Nolan er mannen bak umiddelbare klassikere som Memento og The Prestige. 38-åringen er genierklært i øst og vest, og det med god grunn.

2. Christian Bale spiller hovedrollen

Den tidligere barnestjernen Christian Bale er de siste årene blitt en slags garantist for at filmene han spiller i er av særdeles høy kvalitet. Bare tenk på I'm not there (ikke hans beste rolle, men likevel...), The Prestige og American Psycho. Bare sistnevnte film får det til å skumme i munnvikene til oss filminteresserte, og da særlig med tanke på to scener.

Åpningsscenen:


Businesskortscenen:


3. Batman er blitt film igjen

Tiden da det var pop å latterliggjøre Batman-filmene er forbi. Særlig takket være Nolan og Bale, har Batman-filmene igjen lagt fokuset der det bør ligge. På handlingen. Det hjelper ikke at filmen er en Batman-film, Spiderman-film eller Hulk-film. Handlingen må være viktigst. Plottet må fungere. Filmen må fenge. Og det gjør Batman.

Morrasangen: Håkan Hellström - Tro och tvivel

Ja, vi elsker Håkan. Helt siden han for alvor ble kjent her med Kom igjen Lena (les: Idol), så har nordmenn trykket svensken til sitt bryst. Og ikke uten grunn. Med sanger som Ramlar, Kom igjen Lena og denne, För en lång lång tid er det ikke så rart. Dagens sang er sistnevnte, og den var første singel ut på mannens siste album, För Sent För Edelweiss.

Supergruppe lager låtsuppe

Beklager den latterlige tittelen, men den var nesten uungåelig i dette tilfellet. Saken er nemlig den at Matt Helders (Arctic Monkeys), Andy Nicholsen (Ex-Arctic Monkeys), Drew McConnell (Babyshambles), Jon McClure (Reverend And The Makers) og rapperen Low-key har dannet supergruppen Mongrel. Hadde bare navnet vært det verste med denne gruppen.

Saken er nemlig at sangene gruppen har postet på sin MySpace-side er elendige. Her samler man en del svært dyktige musikere, og alt man får ut av det er ei suppe som verken fenger eller fascinerer.

Nei, gutter, stay with your day jobs!

Morrasangen: Ida Maria - Oh My God

Alle liker vi debutplata til Ida Maria. Oh My God er sammen med Louie og I like you so much better when you're naked de klart beste sangene. Her er en morsom fremføring av Oh My God fra Later With Jools Holland

Såpeoperaen fra helvete?

Akkurat da vi trodde vi aldri mer ville la oss sjokkere over Amy Winehouse sine påfunn, ser vi at vi har tatt så feil, så feil. Amy skal nemlig spille i en såpeopera! Med seg har hun Russell Lissack fra Bloc Party, Duffy og Girls Aloud.

Serien er en online såpeopera ved navn The Secret World Of Sam King, og skal kun være tilgjengelig for brukere av det sosiale nettverket Bebo (kudos for pent pr-stunt, Bebo). Det er Universal Records og Monkey Kingdom som står bak serien, og den skal omhandle en tenårings arbeid i Universal. Vi gruer oss.

Morrasangen: Bright Eyes - Lua

Bright Eyes er kjent for å slippe svært varierte album. Denne sangen, Lua, er hentet fra 2005, da de slapp to plater, en country-inspirert - I'm wide awake it's morning - og en elektropop-inspirert - Digital ash in a digital urn. Lua er fra førstnevnte, og hele platen bærer preg av da vokalist Conor Oberst flyttet fra Omaha i Nebraska til storbyen New York City. Opptaket er fra Coachella i California. Hvem får ikke lyst til å dra på festival av å se dette?

Hjelmer selv du kan være stolt av

Les Ateliers Ruby lager hjelmer selv den stilbevisste kan bruke med stolthet. Deres retro-inspirerte design kan få selv den skitneste mopedkjører til å se bra ut. Og hjelmene er laget i karbonfiber, så de veier ikke all verden heller. Jerome Coste lot seg inspirere av Steve McQueen, fransk luksus og science fiction da han lagde hjelmene. Og det vises.

Når slutter folk å lese bøker på papir?

Spørsmålet er veldig relevant å stille, nå som det er blitt annonsert at Amazon slipper sin Amazon Kindle 2.0 i oktober i år. Kindle 1.0 ble sluppet i november i fjor, og er i grunnen en elektronisk bok - en enkel, bærbar datamaskin med en god skjerm tilpasset lesning.

Som verdens største bokhandel har Amazon gjort svært spennende grep i forhold til skjermbasert lesning. Den største årsaken til at bøker ikke leses på pc i dag er utvilsomt skjermteknologien. Det er rett og slett for ubehagelig å stirre å på en dataskjerm i flere timer i strekk. Da blir ikke det å lese bøker avslappende, det blir snarere stressende.

Men Kindle har svært spesielle skjermer, og lesingen er langt behageligeere på en Kindle enn på en vanlig skjerm.

Og med Amazons vanvittige elektroniske bibliotek, kan dette bli svært god business for bokgiganten. Det er ganske få som orker å bestille bøker fra USA i dag. Da kommer toll, ventetid og valutaforskjeller inn i bildet. I tillegg er det ikke bøker på norsk der.

Men hva når man kan laste ned en bok like enkelt som man kan laste ned en sang på iTunes?
Og hva når det blir like behagelig å lese på en Kindle som på papir?

Ifølge Citigroup har Amazon i dag solgt mellom 10 000 og 30 000 eksemplarer av Kindle, men det er nok bare et spørsmål om tid før Kindle opplever den sinnsyke veksten som for eksempel iPod har opplevd.

Og bare et spørsmål om tid før den neste boken du leser, leses fra en skjerm. En Kindle-skjerm.

Nytt design på Fashhh

Motesamfunnet Fashhh har lansert nytt design. Der det tidligere var en del harde kanter, har de nå myknet opp designet, og det hele ser straks litt penere og mer moderne ut. Fashhh har store ambisjoner om å bli ett av verdens ledende motenettsted, og et pent ytre er definivt viktig i så måte.

Nintendo skal knuse Guitar Hero

Nintendo har nemlig planer om å feie Rock Band og Guitar Hero av banen. Det nye spillet til Wii skal hete Music og lar spilleren få spille over 50 forskjellige musikkinstrumenter. Det var på E3-messen i Los Angeles at Nintendo avslørte dette. Nøyaktig når spillet lanseres vites ikke, men lanseringen vil skje i løpet av året. Hvis man skal dømme etter videoen nedenfor, kommer dette til å bli meget morsomt.

En fin familieaffære

Familjen - 7/10

Det har blitt etterlyst mer elektronika her på Muggsopp. Og her kommer første elektronikaband vi omtaler: Familjen. Svenskene i Familjen er Jonas T Karlsson (hjernen bak) og Andreas Tilliander (synth-mann). Ganske så fengende, dette her:


Familjen - Det snurrar i min skalle


Familjen - Huvudet i sanden


Familjen - Hög luft

Morrasangen: LCD Soundsystem - All My Friends

Denne sangen ble kåret til beste sang i 2007 av Pitchfork Media. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor, så lenge man ikke lar seg irritere av den spesielle piano-introen. Virkelig bra av newyorkerens Sound of Silver-album.

Hvis du bare skal følge med på én serie ...

Mad Men - 10/10

... så er det Mad Men. Helt siden serien hadde premiere 19. juli i fjor, har serien trollbundet de som liker å drømme seg bort til 60-tallets New York. Det er nemlig der serien utspiller seg.

Handlingen er lagt til det fiktive reklamebyåret Sterling Cooper, hvor hovedrolleinnhaver Don Draper er en av de kreative sjefene. Draper er en svært mystisk mann med en ukjent fortid, og det er vanskelig å fastslå om en skal føle sympati for mannen, la seg forføre av han eller hate han. Han er i alle fall svært fascinerende.

Det som løfter denne serien fra suppa med middelmådige serier som Californication og Frustrerte Fruer, er at Mad Men skildrer et svært spennende samfunn i en svært spennende tid. Og det gjøres på en glitrende måte. En tid da sigarettrøyking, Whiskey-drikking, sexisme og rasediskriminering var en del av hverdagen.

Serien passer perfekt for deg som lar deg fascinere av 60-tallet, New York, reklame, mystikk og samfunnsforskjeller.

Tid for tidsstyring

Det finnes en selvhjelpsbok for alt, ble en klok mann en gang sitert på. Han hadde rett. Helt siden Dale Carnegie skrev klassikeren How to Win Friends and Influence People, har selvhjelpsbøkene kommet på rams. Nå finnes det en selvhjelpsbok for alt. Til og med selvhjelpsbøker for hvordan man kan klare seg uten selvhjelpsbøker.

I Norge domineres dette markedet av bøker om slanking, sosialisering, sjekking, røyking og familie forhold. Men en av de største nisjene innenfor selvhjelpsmarkedet er faktisk noe helt annet. Nemlig tidsstyring.

For hvis det er én ting vi har for lite av i dag, så er det utvilsomt tid. Vårt kollektive stressnivå når stadig nye høyder, og det finnes et utall bøker som skal hjelpe oss med dette. De fleste består stort sett av kjedsommelige selvfølgeligheter og fungerer bedre som sovehjelp enn som selvhjelp.

Men to personer har en del nyttig å komme med. Det er Timothy Ferris, mannen bak The 4 Hour Work Week, og David Allen, mannen bak Getting Things Done.

Mens Ferris' tankegang omhandler tiden i et langsiktig perspektiv, og hvor det overordnede målet er å jobbe minst mulig, handler Allens bøker om å frigjøre hjernekapasitet og redusere stress, ved å skape et system for handlinger og informasjonsflyt. Systemet heter GTD, og har svorne fans verden over. Målet er å oppnå tilstanden "Mind like Water".


Her forklarer David Allen hvordan han mener du kan leve smartere:



... og her er Tim Ferris' sin inspirerende blogg, fourhourworkweek.

Morrasangen: Tokyo Police Club - Tessellate

Tokyo Police Club høres ut som et The Strokes i miniatyr, ispedd en radiovennlig produksjon. Og det er faktisk en bra ting. Bandet gis ut av Saddle Creek Records, plateselskapet til Conor Oberst. Dette er første singel fra Elephant Shell, debutplaten de slapp tidligere i år. Fin sang, barnslig video.

Einstein fra Fauske

... og hvem sa at nordlendinger og/eller rånere er dumme?

Morrasangen: The Strokes - You Only Live Once

The Strokes har gitt ut tre plater, hvorav en av de holder betraktelig lavere kvalitet enn de to forrige. Jeg snakker selvsagt om siste plate, First Impressions of Earth. Men, og det er et stort paradoks, The Strokes sin beste sang er faktisk på deres siste plate. Den heter You Only Live Once og minner fælt om Queens I want to Break Free. Hør selv!

The Strokes på avgåtte Top Of The Pops



Queen med I Want To Break Free

Verdens råeste dresser

Lei av å være uniformert i klassiske, svarte dresser? Vel, da er kanskje Social Suicide noe for deg. De lager nemlig dresser som ber etter oppmerksomhet uten å være tacky (les: Moods of Norway). Bak merket står designerne Matt Grey og Simon Waterfally, som har kontor i et klokketårn i Øst-London. Har du guts nok til å bruke en av disse dressjakkene?




Vet du ikke hvem John Holmes er? Sjekk ut filmen Boogie Nights, og du vil skjønne hvorfor et måleband går langs skuldrene på denne dressjakka.



Opprevet? Ja, så klart.



Ja. Det er en AK47 du ser.

Genialt eller bare dumt?

Tenåringene i London-bandet Cajun Dance Party slapp debutalbummet sitt, The Colorful Life, tidligere i vår. Bandet høres på mange måter ut som et litt oppgiret The Kooks, noe som må kunne sies å være en bra ting. The Kooks kunne som kjent trengt litt ekstra krutt. Singel nummer to fra The Colorful Life har nå blitt sluppet, og videoen er ... ganske spesiell. Hva synes du? Er dette genialt eller bare dumt? Døm selv:

Pass opp for dette bandet

Kaiserz Orchestra har klart det. Sigur Ros har klart det. Og mange, mange andre har klart det.

Jeg snakker selvsagt om å nå ut med musikken sin på tross av at man synger en obskur dialekt eller et obskurt språk. Akkurat dét gjør Dunderhonning også, rockebandet fra Harstad som synger på bred harstaddialekt.

Ikke la dialekten skremme deg. Dette er nemlig solide saker. Vokalist Ståle Fossheim høres ut som et nordnorsk svar på Julian Casablancas, og musikken henter inspirasjon fra band som Sonic Youth. Og det fungerer utmerket. Til og med tekstene er kule:

"Æ står på en høyde, å æ e fornøyd med å påpeke feil med din anatomi. Og gjennom mitt vindu til verden ser æ alt æ træng å vette. Ja du kan jo gjette. Å æ har sett alt, å æ har gjort alt, å æ har prøvd alt. Men dettan e nytt!"

Jeg spår at Dunderhonning, nå bosatt i Oslo, vil gjøre det stort. De har i alle fall det som trengs. Og gjett om vi trenger det.

La oss danse til Joy Division

Etter fjorårets eminente film Control har Joy Division igjent vært på alles lepper. At Wombats skulle få en storhit med sangen Let's dance to Joy Division gjorde selvsagt også sitt. Og Joy Division fortjener sin oppmerksomhet. Maken til mørk rock skal man lete lenge etter. Dette bandet står mitt hjerte nært, på tross av Ian Curtis særdeles flaue dansing. Her er tre personlige Joy Division-favoritter:


1. Love will tear us apart

Denne sangen er selve grunnen til at undertegnede liker Joy Division. Sangen er rett og slett fantastisk.



2. Shadowplay

Min far sa alltid at originalversjonene er best. Vel, Shadowplay var kanskje bra med Joy Division, men jeg foretrekker faktisk The Killers sin coverversjon. Den er litt lysere og et par hakk mer "poppete". Døm selv - her er originalen:




... og her er coverversjonen til Las Vegas-bandet:




3. She's lost control

Rett og slett en fet sang.




I tillegg til Control, anbefales det at du tar en kikk på 24 Hour Party People, som fokuserer på Ian Curtis og Tony Wilson. Virkelig en höydare. Les mer om 24 Hour Party People her.

Sjekk ut Hey.Okay

Hey.Okay er en blogg som kun viser frem morsomme bilder. Ganske så morsomt, det der. Her er tre av bildene bloggen har publisert de siste ukene:

Se opp for Walter Meego

Ting Tings og Teenagers bør passe seg. Det er en ny kid in town, og det er Walter Meego. Walter Meego kommer fra Chicago og lager morsom pop med synthbass. Jess, dette er morsomt! Bare les teksten til sangen Forever. Dette er som en halvsensurert versjon av The Teenagers. Alle vet hva den langhåra fyren synger om når man hører:

You know I'll wait forever / If I have time to / But I don't have forever / To wait for you yeah. So when I say I want / Us to be together / Just say you want me too / And I'll be yours forever. I could show you a place / You've never been there before / I could show you the way / You just can't go back no more. I could make you excited / I could make you excited.

Ærlighet varer lengst, eller?

Man skal være ærlig, heter det. Vel, det spørs om Albert Hammond Jr sine foreldre mener akkurat dét, etter å ha sett dette intervjuet fra da musikeren vant en NME-pris:

Er Vampire Weekend det nye The Strokes (når det gjelder mote)?

Ja, det er de, i alle fall hvis man skal måle etter oppslag i GQ.

Det er vnaskelig å fornekte at The Strokes har hatt en viss innflytelse på moten. Med deres lange hår, vintage-klær, militærjakker, åletrange bukser og skitne Converse-sko, ble guttene selve definisjonen på kul rundt år 2001-2002. Nå er det Vampire Weekend som definerer moten. GQ, Teen Vogue og mange andre motemagasin har allerede omfavnet Vampire Weekends seilerstil. Nå er det på tide at du gjør det samme.

Vil du kle deg som vampyrene? Her er tre ting som gjør at du kan synge A-Punk med et hakk mer innlevelse:


Hey! Skjorter som dette. Denne er fra Tiger of Sweden og koster 900 kroner.



Hey! Shorts! Da Vampire Weekend spilte på deres første festival noensinne (Coachella), hadde alle i bandet på seg shorts. Denne er fra Tiger of Sweden.


Hey! Båtsko, det elsker Vampire Weekend. Disse er fra Sperry Top-Sider.

Artikkelen er publisert med tillatelse fra Fashhh.com, som har skrevet den.

Snart kommer Conor Oberst sin nyeste soloplate (gjett om vi gleder oss!)

For alle ignorante sjeler som ikke kjenner til Conor Oberst; mannen er et musikalsk geni, han leder bandet Bright Eyes, han ser ut som en stakkarslig guttunge, han eier plateselskapet Saddle Creek Records og han er alle emo-jenters drømmemann. Og så blir han kalt den neste Bob Dylan.

Conor Oberst er ikke bare en fantastisk låtskriver. Han er et fenomen. Han er selve definisjon på en indierock - guttungen som startet sitt eget plateselskap som tenåring, og som hater både Bush, kapitalismen, de store plateselskapene og Irak-krigen (ikke dermed sagt at alle indierockere hater Irak-krigen, men likevel - du skjønner hvor jeg vil hen).

Etter at Bright Eyes kom ut med det fine, men akk så kjedelige, albumet Cassadaga i fjor, har det vært stille rundt mannen. Men nå er han straks ute med et nytt soloalbum, som han har spilt inn i Mexico, og sm han ikke gir ut på sitt eget plateselskap (!). Bandet han spiller med nå heter The Mystic Valley Band, og de to låtene som er frigitt, Danny Callahan og Souled Out, varsler om gode melodier, intelligente tekster og spilleglede til tusen. Danny Callahan er som tatt ut fra fjorårets Four Winds EP. Og det er jo en bra ting!

Så vi gleder oss. Veldig. Og vi skal garantert på en av høstens konserter. Mannen skal ikke spille i Norge, men resten av Europa-turneen er en perfekt mulighet til å få med seg et konserthøydepunkt av de sjeldne. Slik ser høstens spilleplan ut:

8/22 Leeds, UK - Leeds Festival - Buy Tickets
8/23 Birmingham, UK - Academy 2 - Buy Tickets
8/24 Reading, UK - Reading Festival - Buy Tickets
8/26 Portsmouth - Wedgewood Rooms - Buy Tickets
8/27 London - Electric Ballroom - Buy Tickets
8/28 Manchester - Academy 2 - Buy Tickets
8/29 Inveraray Castle, Scotland - Hydro Connect Music Festival - Buy Tickets
8/30 in Belfast, Spring & Airbrake - Buy Tickets
8/31 County Laois, Ireland - Stradbally Hall / Electric Picnic - Buy Tickets

9/2 Amsterdam - Melkweg - Buy Tickets
9/3 Brussels - Botanique - Buy Tickets
9/4 Luxembourg - Den Atelier - Buy Tickets
9/5 Zurich - Rote Fabrik - Buy Tickets
9/7 Munich - Backstage Werk - Buy Tickets
9/8 Zagreb - Studenski - Buy Tickets
9/9 Vienna - Arena - Buy Tickets
9/10 Prague - Roxy - Buy Tickets
9/11 Cologne - Gloria - Buy Tickets
9/12 Larmer Tree Gardens, North Dorset - End of the Road Festival - Buy Tickets
9/13 Paris - Nouveau Casino - www.fnac.com and www.ticketnet.fr
9/14 Mannheim Alte Feuerwache
9/15 Berlin - Columbia Club - Buy Tickets

Hør de nye sangene på Conoroberst.com

Slik skal satirer se ut

Thank You For Smoking - 9/10

Glad i satiriske filmer? Da må du sjekke ut intelligente Thank You For Smoking. Maken til satirisk perle skal du lete lenge etter. Dette er filmen som tar røykeproblematikken på alvor, og som makter å pakke det inn i en lett-fordøyelig, morsom pakke. For min egen del så satt jeg og smilte fra øre til øre under hele seansen. Dette er så langt fra fordummende, moraliserende Hollywood-klisjeer som det er mulig å komme. I Hollywood. Regissør Jason Reitman og hovedrolleinnhaver Aaron Eckhart fortjener begge skryt for denne filmen. Og ikke så rent lite heller. Trailer:

Tre grunner til å elske Tom Cruise

Tom Cruise er kanskje maskotten til Scientologi-kirken og ganske så forhatt om dagen. Men, det kan ikke skyves under en stol at mannen faktisk har spilt i en rekke fantastiske filmer. Og han har briljert i svært mange av de. Glem Mission Impossible. Glem Collateral. Og glem Top Gun. Her er de tre beste Tom Cruise-filmene:



Eyes Wide Shut - 10/10

Glem alt fokuset på Tom Cruise og Nicole Kidmans nakenscener. De er totalt uinteressante når man ser filmen under ett. Dette er et mesterverk av en film, og den er fengslende fra start til slutt. Stanley Kubrick forfører deg som seer, og drar deg med i en fantastisk verden med mye penger, glitter og glamour, og sørger for at du er fascinert fra start til slutt. Liker du ikke Kubrick kommer du ikke til å like denne filmen heller. Men liker du Kubrick, kommer du til å elske den.




Magnolia - 9/10

Magnolia er filmen hvor Tom Cruise er så langt unna actionhelt-Tom Cruise som det er mulig å komme. Filmen vant aldri noen Oscar, og det har kanskje noe med at regissør Paul Thomas Anderson har laget en film som er vanskelig å beskrive og svært tung i problematikken. Dessuten er herligheten over tre timer lang. Og de mange historiene som forteller kan virke helt uten mål og mening. Men etterhvert som historiene skrider frem, får det hele en mening. Tragisk, vakkert, uhåndgripelig, fascinerende og merkelig. Magnolia er et mesterverk av en film.




The Firm - 8/10

The Firm er en perle av en thriller som holder deg lenket til tv-en fra start til slutt. Det begynner så bra: En skoleflink advokatstudent får seg jobb i et lite, prestisjefylt firma som betaler svært bra. Og firmaet tar godt vare på de ansatte. Men så viser deg seg at de har et litt vel nært forhold til de ansatte, og at forretningene deres er hakket mer skitne enn man skulle tro. Sydney Pollacks film fra 1993 er ennå blant mine favorittfilmer.

Årets beste plater sålangt

Halve året har gått, og 2008 har bydd på en del spennende, i alle fall sammenlignet med sørgelige 2007. Da hadde man bare et knippe skiver å glede seg over, deriblant Bright Eyes og Arcade Fire.

Av de beste platene i år finner vi stort sett bare nykommere. Her er vår oppsummering av årets beste plater:



The Kills - Midnight Boom - 8/10

The Kills er skitten garasjerock som minner fælt om både Velvet Underground og Blondie. Alison Mosshart og Jamie Hince utgjør duoen, som med dette albumet viser hvor fabelaktig dyktige de egentlig er. Det er skittent, sexy og svært tiltalende. Beste spor: Last Day of Magic



The Last Shadow Puppets - The Age Of The Understatement - 8/10

Det er virkelig tid for sideprosjekter, og Alex Turner viser med TLSP virkelig for et musikalsk geni mannen egentlig er. TLSP er langt, langt unna Arctic Monkeys, men samtidig forferdelig nært. Dette er symfonipop av ypperste merke, og man kan bare spørre seg når dette bandet skal få lov til å lage en James Bond-låt. Det blir garantert bedre enn Chris Cornell... Beste låt: Only The Truth



MGMT - Oracular Spectacular - 9/10

MGMT er akkurat som tobakk. Ikke særlig godt første gangen du prøver det, men særdeles avhengighetsskapende over tid. Deres plater er rett og slett en samling sanger som hver og en kunne vært utgitt som singler. Både Kids, Electric Feel go Time to Pretend er låter som fester seg på hjernen som klegg. Beste låt: Kids



Vampire Weekend - Vampire Weekend - 9/10

Vi har før hyllet Vampire Weekend, og vi gjør det gjerne igjen. Bandet har noe av den samme tiltrekningskraften som The Strokes hadde i 2001. Alle har Ivy Leauge-utdannelse (The Strokes-medlemmene kom alle fra rike familier), de gjør båtsko og stripete skjorter populære (The Strokes gjorde militærjakker og t-skjorter hipt), de synger om hvor fælt det er i Cape Cod (The Strokes sang om New Yorks negative sider) og de har laget en skive som alle snakker om (i likhet med The Strokes sin debutplate, Is This It). Beste låt: Walcott



Albert Hammond Jr - Como Te Llama? - 8/10

Albert Hammond Jr er kjent som gitaristen med krøllete hår i The Strokes. Men han kunne like gjerne vært kjent for å være sønn av sin far - Albert Hammond. Heldigvis lager sønnen langt bedre musikk enn faren, og det er særdeles fornøyelig å høre Hammonds hese stemme synge verselinjer som "Inside me there's a sad machine that wants to stop moving". I likhet med debuten Yours to Keep krever plata en del lyttinger før den sitter. Men når den først sitter, så gjør den det til gangs. Litt mer eksperimentelt på sisteplaten, men fortsatt veldig lo-fi og new york-cool fra Albert. Beste låt: Gfc og Rocket



Fleet Foxes - Ragged Wood - 8/10

Fleet Foxes har vært på alles lepper etter Seattle-spesialen til Lydverket. Lydbildet minner om en blanding av The Shins og Band of Horses, og plata er på sitt vis ganske så krevende. Det er særlig to sanger på plata som gjør at dette kan kalles en debutskive av rang, og det er tittelsporte Ragged Wood og White Winter Hymnal. De to er i seg selv verdt pengene. Beste låt: Ragged Wood




Coldplay - Viva La Vida or Death and all of his friends - 7/10

Coldplay er Coldplay. Du vet hva du får. Eller? Med Brian Eno på produsentsiden har Chris Martin og Co. faktisk eksperimentert litt, og det tjener de svært mye på. Der X&Y hintet om snev av hastverksarbeid, virker det som om Viva La Vida er laget over lang tid, og med svært fokuserte og dyktige musikere. Bandet har sågar valgt å ta med en instrumental! Ikke værst. Beste låt: Lovers in Japan - Reign of Love



Panic at the disco - Pretty. Odd - 7/10

Panic At The Disco har kanskje gjennomført dette musikktiårets største snuoperasjon. De har gått fra å være emorockere som har fenget lite annet enn kvisete tenåringer til å lag ei Beatles-inspirert plate som strutter av glede og spilleglede. Det er ikke lenger flaut å like Panic at the disco. Og nå har de til og med fjernet utropstegnet. Beste låt: That Green Gentleman



The Raconteurs - Consolers Of The Lonely - 7/10

The Raconteurs er supergruppen med Brendan Brenson og Jack White i front, og det merkes at det er erfarne musikere som står bak denne plata. Det syder av engasjement, glede og talent. Plata er ikke like bra som debuten deres, men likevel, dette er solide saker. Beste låt: Salute Your Salution.

Verdens beste by å bo i

Kvalitetsmagasinet Monocle kåret i siste nummer verdens beste byer å bo i. I listen, hvor 15-20 byer er tatt med, er ikke Oslo engang nevnt. Hvem stakk av med førsteplassen? Vår kjære nabo, København. Monocle skryter av alt fra den lave kriminaliteten i København, til de vennlige innbyggerne og miljøvennligheten. Les mer her.

Hvorfor du bør brenne FHM og hamstre GQ

Det finnes et utall livsstilsblader for menn. Alt fra FHM til Mann til Vogue Homme til GQ, tilbyr lesing om livsstil, design, mote, trender, damer og biler. Og antallet øker stadig. Der det før kun var damer som leste denne typen blader, leser stadig flere det nå.

Men kvaliteten er svært varierende. La oss ta en gjennomgang, steg for steg:






















FHM - 1/10

FHM er, enten de vil eller ikke, dødsharry. Det oser Wunderbaum, 240, flippskjegg, rørleggersprekk, Tuborg og Drammen av bladet. Bladets fokus er tre ting, damer, biler og morsomheter. Alle tre er i og for seg fine emner, men når det det hele fremstilles så innihelvete pubertalt blir det flaut for både leser og utgiver. Styr unna!
























Norske MANN - 4/10

Mann er ei salig blanding av et høyklasseblad som GQ og et harrytass-magasin som FHM. Dessverre er det kanskje mest av det siste. Asbjørn Slettemarks musikkanmeldelser, motesidene og portrettintervjuene er ofte av høy kvalitet, mens mye annet virker som fyllinnhold. Kjøp om du ikke har andre valg.




Vogue Homme - 5/10

Et bra blad. Dessverre blir det ofte alt for kjedelig. Det trekker ikke akkurat opp heller at bladet som regel er av den svært tynne sorten. Ikke forvent mer en en halvtimes lesing.




GQ - 10/10

Herrebladet over alle herreblad. Bladet er krydret med stoff innen områdene mote, mat, livsstil, biler, reise, alkohol, damer, morsomheter og næringsliv. Og miksen er elegant. Særlig morsom er Glenn O'Brien, Piers Morgans portrettintervjuer og motesidene.




ARENA - 5/10

Absolutt et kurant blad. Ikke GQ-standard, men langt bedre enn FHM.

Iphone? Nei takk.

I disse dager snakker alle om Iphone. Det er til å bli kvalm av. Hva er det egentlig som er så spesielt med telefonen, annet enn at det er Apple som har laget den? Ingenting. Her er tre mobiler som med litt lavere it-faktor, men som i det minste ikke er jaktbyttet for tenåringsflokken:




















LG PRADA
Lekker å se på, grei i bruk, og med et frekt Prada-preg.























HTC DIAMOND
Selv om jeg har hatt store problemer med HTC selv, så ville jeg gitt de en ny sjanse hvis jeg fikk denne telefonen.























SAMSUNG ARMANI
Armani. Nok sagt.

Frisk musikkcocktail

Hva får du hvis du blander Pharrell, Santogold og The Strokes-vokalist Julian Casablancas? Jo, du får en fet kampanje av Converse og en frisk sommerlåt. My drive thru er morsomme saker. Blandingen fungerer fint, og det er særlig fornøyelig å høre måten Casablancas synger på. Sjekk videoen her:

Vet du ikke hvem Tom Ford er?

Hvis svaret på overnevnte spørsmål er nei, er du sannsynligvis svært lite moteinteressert. Tom Ford har nemlig donimert i motepressen de siste år. Og hvem han er? Vel. Han er 46 år, for å ta alderen først. Men han ser ut som han er 30.

Tidligere jobbet han for Gucci, før han startet sitt eget motehus døpt etter han selv. Kjennetegnet for klærne hans er at han bryter alle regler i moteverdenen. Ingen kompromisser, takk. Det vises også i reklamekampanjene hans. De er nemlig glohete:

Slik blir du en supersjekker

Det finnes mange måter å finne seg en Valentines Day-date på. Vil du gå skikkelig grundig til værs, finnes det univers av litteratur å ta av.

Helt siden Mads Larsen lanserte den heftig debatterte boken Pornopung i 2003, har floraen av sjekkebøker for menn her til lands eksplodert. Pornopung ble da lansert i det beskjedne opplaget på 3500, som etter svært kort tid ble betraktelig større. Boken ble ikke uventet slaktet av enkelte medier, slik Larsens nyeste bok Lesbisk Nigger også har blitt, men mannen fikk riktig nok også et par firere og femmere på terningen. Men at boken fikk betydning hersker det vel liten tvil om. Som Dagens Næringslivs Bjørn Gabrielsen skrev i anmeldelsen av Lesbisk Nigger:
Mads Larsen fikk kanskje ikke de mest overstrømmende kritikkene for debutromanen «Pornopung», men til en viss grad må man kunne unne ham det selvtilfredse smilet av å ha hatt rett. Endel av påstandene hans om sjekkemarkedet og styrkeforholdene mellom kjønnene som på trykk virket merkelige for fire år siden, er allerede blitt ukontroversielle.

SPILLET. Et par år etter suksessen med Pornopung, som jo er en roman, valgte Larsen å gi ut en slags oppfølger. Den het Pornopung Håndboka, og er en reinspikka sjekketipsbok. Samme året, altså 2005, havnet rockejournalisten Neil Strauss sin roman, The Game, på The New York Times’ bestselgerliste. Boken fikk raskt kulstatus, ble anerkjent for å være selve bibelen for såkalte sjekkeartister, og toppet salgsoversikten på Amazon.com. I boken, som handler om Strauss overgang fra en vanlig mann totalt blottet for suksess hos det motsatte kjønn til verdens råeste sjekker, møter Strauss kjendiser som Britney Spears, Courtney Love, Tom Cruise og Paris Hilton. Forfatteren møtte sågar også opp i ett av Norges mest sette programmer på den tiden, nemlig Først og Sist med Fredrik Skavlan, og boken ble raskt en av Bokkildens mest solgte bøker.

ÅRETS FRITIDSSYSSEL. Pornopung ble, etter at den noe mer kontroversielle The Game slo hardt igjennom, plutselig kalt både sytete og pysete. Der Mads Larsens roman bare hadde enkle tips og retningslinjer bakt inn i en lang, og tragisk, romanfortelling, belyste Neil Strauss bibel flere forskjellige trosretninger innenfor sjekkemiljøet, og sjekkemetodikken var særdeles spesiell. VG ga boka en femmer, og mente at det var helt sykt at dette var blitt en strålende bok. En verdensomspennende sjekkekultur var blitt født. Folk fra hele verden, særlig amerikanere, betalte titusenvis av kroner for en opplæringshelg med Neil Strauss og hans likemenn.

I Norge fikk sjekkekulturen sitt kanskje definitive gjennombrudd i 2006, da Dagbladet spurte om sjekking var blitt årets mest populære fritidssyssel. En av The Games hovedkarakterer, den kanadiskfødte Mystery, som han kaller seg, fikk i fjor sitt eget reality-show på VH1.
Og det som var en bok om en rockejournalists fremskritt på damefronten skal visstnok bli film. I regi av selveste Sony.

Imens pågår debatten om sjekkelitteraturen. Ikke alle er like glad i bøkene nevnt over. Som Siri Lindstad i Ny Tid skrev til Mads Larsens Lesbisk Nigger:
Dette er noe av det tåpeligste jeg har lest på lenge. Jeg kunne ha tatt arkene som utgjør manusbunken, kastet dem opp i lufta og samlet kapitlene vilkårlig sammen igjen, og jeg ville neppe ha merket forskjell.

Interessert i emnet? Les mer på Pickupartist.no

De beste konsertene på Hovefestivalen

Årets line-up på Hovefestivalen var bra, verken mer eller mindre. Men da headlinere som Babyshambles avlyste, ble det litt smålunkent. I alle fall etter tirsdag, årets store konsertdag på festivalen. Vår formening om konsertene:

PANIC AT THE DISCO - 6/10
På tross av at andreplata er inspirert av The Beatles og faktisk er ei svært bra skive, klarte guttene ikke å fenge Hove-publikummet i stor nok grad. Det ble litt sånn bob-bob.

THE KOOKS - 4/10
Veldig slapt av Luke Pritchard og hans menn. The Kooks er et bra band, riktignok ikke et klasse-band, og da holdet det ikke å levere slike middelmådigheter.

THE WOMBATS - 8/10
The Wombats fenger alltid.

VAMPIRE WEEKEND - 9/10
Særdeles bra fra indierockerne fra New York. Helt fra Mansard Roof strømmet ut av høyttalerne var publikum fenget. Et høydepunkt.

THE RACONTEURS - 8/10
God stemning, rett og slett.

BAND OF HORSES - 8/10
Ode To Lrc og The General Specific veide opp for en ellers helt OK gjennomføring.

De andre konsertene? Ikke verdt å nevne.

Slik finner du gode bilder til bloggen din

Driver du blogg eller nettside, og er på jakt etter gode bilder? Da kan du i grunnen få bilder på fire forskjellige måter. Du kan:

1. Ta dine egne bilder
2. Stjele bilder
3. Bruke gratis bilder
4. Betale for bruk av bilder

Å ta egne bilder er jo naturlig nok både tidkrevende og litt tungvint, mens det å stjele bilder er noe man burde unngå. Men hvor kan man få tak i gode bilder som koster lite? Jo, sjekk ut Crestock og iStock. Der får du kjøpt bilder for priser nede i et par kroner. Og bildene er av særdeles høy kvalitet. Slik som dette:

Verdens fem beste blogger

Techcrunch

Techcrunch er den beste bloggen om teknologi, sosiale nettverk og internett. Drives av Michael Arrington. Alltid morsomme observasjoner om alt fra Twitter til iPhone. Anbefales på det sterkeste.

The Sartorialist

Scott Schuman heter New York-eren som en dag bestemte seg for å knipse bilde av alle personene han fant som hadde en bemerkelsesverdig bra klesstil. Resultatet? The Sartorialist.

The Modern Age

The Modern Age er musikkbloggen over alle musikkblogger. Handler for det meste om indierock, og band som White Stripes og The Strokes får særdeles mye oppmerksomhet.

Pitchforkmedia

Hvis du er på jakt etter gode musikktips, bør du sjekke ut albumanmeldelsene til Pitchforkmedia. Dønn ærlig og svært gjennomtenkte kritikker gjør denne bloggen til et must for alle musikkinteresserte.

Freakonomics

Har du ikke lest boken Freakonomics? Da har du gått glipp av mye moro. Forfatterne har også laget en blogg som heter Freakonomics. Sjekk den ut.