Årets beste plater sålangt

Halve året har gått, og 2008 har bydd på en del spennende, i alle fall sammenlignet med sørgelige 2007. Da hadde man bare et knippe skiver å glede seg over, deriblant Bright Eyes og Arcade Fire.

Av de beste platene i år finner vi stort sett bare nykommere. Her er vår oppsummering av årets beste plater:



The Kills - Midnight Boom - 8/10

The Kills er skitten garasjerock som minner fælt om både Velvet Underground og Blondie. Alison Mosshart og Jamie Hince utgjør duoen, som med dette albumet viser hvor fabelaktig dyktige de egentlig er. Det er skittent, sexy og svært tiltalende. Beste spor: Last Day of Magic



The Last Shadow Puppets - The Age Of The Understatement - 8/10

Det er virkelig tid for sideprosjekter, og Alex Turner viser med TLSP virkelig for et musikalsk geni mannen egentlig er. TLSP er langt, langt unna Arctic Monkeys, men samtidig forferdelig nært. Dette er symfonipop av ypperste merke, og man kan bare spørre seg når dette bandet skal få lov til å lage en James Bond-låt. Det blir garantert bedre enn Chris Cornell... Beste låt: Only The Truth



MGMT - Oracular Spectacular - 9/10

MGMT er akkurat som tobakk. Ikke særlig godt første gangen du prøver det, men særdeles avhengighetsskapende over tid. Deres plater er rett og slett en samling sanger som hver og en kunne vært utgitt som singler. Både Kids, Electric Feel go Time to Pretend er låter som fester seg på hjernen som klegg. Beste låt: Kids



Vampire Weekend - Vampire Weekend - 9/10

Vi har før hyllet Vampire Weekend, og vi gjør det gjerne igjen. Bandet har noe av den samme tiltrekningskraften som The Strokes hadde i 2001. Alle har Ivy Leauge-utdannelse (The Strokes-medlemmene kom alle fra rike familier), de gjør båtsko og stripete skjorter populære (The Strokes gjorde militærjakker og t-skjorter hipt), de synger om hvor fælt det er i Cape Cod (The Strokes sang om New Yorks negative sider) og de har laget en skive som alle snakker om (i likhet med The Strokes sin debutplate, Is This It). Beste låt: Walcott



Albert Hammond Jr - Como Te Llama? - 8/10

Albert Hammond Jr er kjent som gitaristen med krøllete hår i The Strokes. Men han kunne like gjerne vært kjent for å være sønn av sin far - Albert Hammond. Heldigvis lager sønnen langt bedre musikk enn faren, og det er særdeles fornøyelig å høre Hammonds hese stemme synge verselinjer som "Inside me there's a sad machine that wants to stop moving". I likhet med debuten Yours to Keep krever plata en del lyttinger før den sitter. Men når den først sitter, så gjør den det til gangs. Litt mer eksperimentelt på sisteplaten, men fortsatt veldig lo-fi og new york-cool fra Albert. Beste låt: Gfc og Rocket



Fleet Foxes - Ragged Wood - 8/10

Fleet Foxes har vært på alles lepper etter Seattle-spesialen til Lydverket. Lydbildet minner om en blanding av The Shins og Band of Horses, og plata er på sitt vis ganske så krevende. Det er særlig to sanger på plata som gjør at dette kan kalles en debutskive av rang, og det er tittelsporte Ragged Wood og White Winter Hymnal. De to er i seg selv verdt pengene. Beste låt: Ragged Wood




Coldplay - Viva La Vida or Death and all of his friends - 7/10

Coldplay er Coldplay. Du vet hva du får. Eller? Med Brian Eno på produsentsiden har Chris Martin og Co. faktisk eksperimentert litt, og det tjener de svært mye på. Der X&Y hintet om snev av hastverksarbeid, virker det som om Viva La Vida er laget over lang tid, og med svært fokuserte og dyktige musikere. Bandet har sågar valgt å ta med en instrumental! Ikke værst. Beste låt: Lovers in Japan - Reign of Love



Panic at the disco - Pretty. Odd - 7/10

Panic At The Disco har kanskje gjennomført dette musikktiårets største snuoperasjon. De har gått fra å være emorockere som har fenget lite annet enn kvisete tenåringer til å lag ei Beatles-inspirert plate som strutter av glede og spilleglede. Det er ikke lenger flaut å like Panic at the disco. Og nå har de til og med fjernet utropstegnet. Beste låt: That Green Gentleman



The Raconteurs - Consolers Of The Lonely - 7/10

The Raconteurs er supergruppen med Brendan Brenson og Jack White i front, og det merkes at det er erfarne musikere som står bak denne plata. Det syder av engasjement, glede og talent. Plata er ikke like bra som debuten deres, men likevel, dette er solide saker. Beste låt: Salute Your Salution.